2. påskedag starter årets Billie Jean King Cup gruppe 1 i Tyrkia, hvor Malene Helgø, Ulrikke Eikeri, Lilly Håseth og Emilie Elde skal forsvare de norske fargene. Norge spiller i gruppe 10 andre nasjoner.
Astrid Sunde avslutter her vår lille BJKC-triologi…
Katastrofedebut
– Det første jeg tenker på når vi snakker Billie Jean King Cup er debutkampen min. Den var en katastrofe! Det var i Berlin 1980 mot Australia. En skade gjorde at jeg som 16-åring måtte steppe inn. Jeg husker jeg var så redd for å spille dårlig at jeg ble helt stiv. Jeg fikk ikke til noen ting. Neste dag sto det om meg i avisen. I en omtale av kampen sto det ingenting om tennisen, men at den norske spilleren minnet mest om en „paradisfugl”. Jeg vet fortsatt ikke sikkert, men jeg håper og tror det var antrekket de siktet til?
Astrid – på linje med Amy Jønsson Raaholt – fremhever Consolation-turneringen i Nottingham.
– Som Amy allerede har fortalt var Nottingham i 1991 en opptur. Vi vant hele Consolation-turneringen. Her husker jeg hvor nervøse vi jentene var før vi skulle møte prinsesse Diana. Vi trente lenge og vel foran speilet og foran hverandre for å få til det rette knikset med knærne.
– Den jeg har delt seng oftest med
– Amy og jeg ble et bra doublepar og gode venner. Jeg pleier å spøke med at hun er den jeg har delt dobbeltseng mest med – inntil jeg var forloveren hennes i 1994.
Astrid fortsetter å snakke om Amy.
– Jeg husker hvor imponert jeg var over Amy. Nottingham var en oppvisning fra hennes side. Motstanderne skjønte ingenting av de skrudde venstrehåndsservene hennes. Kampene var over på under 1 time. Amy var profesjonell; tennis var jobben hennes.
Starstruck
– Den gang var det ingen gruppe- eller puljeinndeling. Det var en opplevelse når alle landene spilte samme sted. Turneringen minnet om hovedtablået i en Grand Slam. Vi ble ganske starstruck og veldig inspirerte. Vi følte oss litt som stjerner, vi også, der vi delte garderobe og gikk rundt sammen med Andrea Jaeger, Gabriela Sabatini, Tracy Austin og alle de andre verdensnavnene.
Mellom 2 dronninger
– I blant tenker jeg at jeg kom inn i BJKC-historien mellom 2 dronninger. Da jeg som 16-åring ble tatt ut på laget og i de påfølgende årene var Ellen Grindvold den selvskrevne 1’er. Deretter spilte jeg 1’er en stund, inntil unge Amy overtok plassen. Min tid var på en måte mellom de to…
– Før jeg debuterte på BJKC-laget hadde jeg spilt nordisk for juniorer og reist med juniorlandslaget. Men allikevel det var vanskelig å komme inn på „voksen-laget» som 16-åring. Aldersforskjellen mellom meg og etablerte Bente Kjølstad og Ellen Grindvold var nærmere hhv 10 og 20 år. Så selv om de tok i mot meg med åpne armer følte jeg at aldersforskjellen betød ganske mye.
Retro åpningsseremoni
– Amy kom inn i troppen sammen med Kjersti Jensen i Japan 1985. Da var biokjemien på plass. Vi var en bra gjeng. Til åpningsseremonien fant vi ut at vi skulle markere oss. Vi dresset oss opp i beste retrostil. Kjersti sydde hodeplagg av hotellets putetrekk. Imidlertid uteble den store responsen – om enn vi selv syntes det var kjempegøy.
På disco i Japan
– På slutten av Japanturen dro vi på disco. Lagleder Jon Erik Ross fikk bare såvidt med seg at vi satte oss inn i noen stilige japanske biler og ble med noen karer på diskotek. I sin fortvilelse kapret han første taxi og trålet alle diskotekene han fant i millionbyen Nagoya. Før han omsider fant oss – på dansegulvet. Da var det marsjordre rett tilbake til hotellet. I dag ler Jon Erik når han ser meg – og rister litt oppgitt på hodet over historien.
— — —
Forsidebilde: Retrostil under åpningen i Japan 1985. Kjersti Jensen sydde hodeplagg av hotellets putetrekk. F.v: Kjersti Jensen, Amy Jønsson Raaholt, Astrid Sunde og Jon Erik Ross.
— — —
De foregående BJKC-artiklene:
Ellen Grindvold: Vennskap over landegrensene
Amy Jonsson Raaholt: Å bli tatt ut på landslaget er en ære
